På et hemmelig sted i skogen, ikke så lengt fra der jeg vokste opp, vokser det ville orkideer. Det var helt tilfeldig at jeg fant det den første gangen. Midt på natta, noen dager etter sankthans, var jeg ute og gikk langs sjøen. Et innfall fikk meg til å klatre opp lia, forbi ei forlatt hytte.
Til min store overraskelse var lia full av marisko. Jeg hadde ikke kamera med meg, så jeg måtte komme tilbake uka etterpå for å ta bilde. Alle var borte. Blomsten på denne ville orkideen varer bare i ei ukes tid.
Jeg har kommet tilbake hit hvert år i juni. Noen år har de allerede blomstret 1.juni. andre år har det blitt juli før de har dukket opp. De aller fleste gangene har jeg ikke klart å komme til rett tid, men i år klaffet det!
På samme sted vokser det også en helt mørkerød orkide, som jeg ikke husker navnet på i forbifarten. Den blomstrer litt lenger, men det virker som om det ikke kommer blomster på samme sted hvert år. Kanskje er den også sånn som mariskoen, at hver enkelt plante trenger å vokse i 10-15 år før den får knopper.
Cypripedium calceolus heter marisko på latin. Calceolus betyr liten sko. Blomsten ligner jo litt på en tøffel eller tresko. Der det vokser marisko, er det et tegn på at det er kalk i jorda, og slike steder liker også andre (og kanskje sjeldnere) orkidearter som ikke er så lysende gule og lette å se.
Det er ikke lov å plukke eller grave opp marisko. Den er fredet i Norge og mange andre land, sammen med flere andre ville orkideer. Det skal såpass spesielle forhold til for at orkideer skal trives at det er uansett ikke noen vits i å grave dem opp: De samarbeider med sopp i jorda, som kanskje igjen samarbeider med trær.
Jeg har hørt at ville orkideer noen ganger setter helt hvite skudd. De trenger ikke bladgrønt, fordi de får nok næring fra soppen til å vokse og blomstre. Sånt er svært sjeldent, og jeg har enda ikke sett en hvit orkide her.
