Plantehjelp

Cowboykaktus

Latinsk navn: Euphorbia trigona

Andre navn: Trekanteuphorbia, melkekaktus

Familie: Vortemelkfamilien

Opprinnelse: Afrika

Hardførhet: Ikke under 15 grader, tåler varme

Utseende: Høy, slank "kaktus" med trekantet tverrsnitt og noen små blader i toppen. Eldre planter får sidearmer

Plassering:

Så lyst som mulig, tåler sol og varme. Dette er en av de få plantene som vil trives i et sørvendt vindu, men en plassering lenger inne i rommet går også bra så lenge lyset er godt. Høye, slanke planter trenger noen ganger støtte. Det er større sjanse for at planten vokser seg svak om den ikke står i vinduet.

Det er viktig at potta er godt drenert.

Vann og gjødsel:

Jorda bør tørke mellom hver vanning. Vanligvis er det greiest å løfte på potta og vanne når den kjennes lett ut, men denne typen plante kan bli svært stor. Det går like bra å stikke en finger i jorda.

Om stammen begynner å skrumpe, slik at kantene på stammen står mer ut, er vannlageret brukt opp. Om planten skal vokse fortest mulig, vil den vannes såpass mye at dette ikke rekker å skje.

Euphorbia er egentlig ikke en kaktus, men det er kaktusnæring den vil ha, om våren og sommeren.

Spesielle krav:

Saften inne i planten er irriterende for huden og kan sette flekker som er vanskelig å få bort.

Kaktuser og sukkulenter slutter så å si å vokse når sola forsvinner. Da trenger de mindre vann. Det kan være nødvendig med ekstra lys om vinteren, for å forhindre lange, tynne vinterskudd.

Formering:

Formeres med stiklinger. Snittflaten bør få tørke litt før stiklingen plantes i jord.

Sesong:

Hele året. Som andre sukkulenter går denne i "vinterdvale".

Diverse:

Slekten Euphorbia hører ikke til kaktusfamilien, derfor er ikke "cowboykaktus" en kaktus. Det er en sukkulent, som har samme vekstform som en kaktus. Denne slekten er svært stor, og det finnes Euphorbia i så å si hver eneste vekstform en kan tenke seg i planteriket. Noen ligner kaktuser, andre er stauder eller busker. Blomsten er bare en liten klump, men den kan ha store fargerike høyblader som ligner kronblader. Julestjerne og tornekrone er et eksempel på det. Felles for alle Euphorbia er den hvite saften inne i planten. Denne saften er mer eller mindre giftig. Noen arter kan gi kraftig reaksjon på huden.

Tornekrone

Foto: Pawel Czerwinski

Latinsk navn: Euphorbia milii

Andre navn: Kristi tornekrone, glansvortemelk, torneuphorbia

Familie: Vortemelkfamilien

Opprinnelse: Madagaskar

Hardførhet: Ikke under 10 grader

Utseende: Buskformet plante med torner. Røde, rosa eller hvite blomster med to "kronblader". Noen ganger vokser det nye blomster opp gjennom en gammel.

Plassering:

Så lyst som mulig, tåler direkte sol. Dette er en av de få plantene som vil trives i et sørvendt vindu, men en plassering lenger inne i rommet går også bra så lenge lyset er godt.

Det er viktig at potta er godt drenert. Ved ompotting bør kaktusjord brukes, selv om dette ikke er en kaktus.

Vann og gjødsel:

Jorda bør tørke mellom hver vanning. Det er greiest å løfte på potta og vanne når den kjennes lett ut, og vanne fra bunnen til potta blir litt tyngre. Det er viktig at den ikke får for mye vann på en gang, da bladene kan falle av. Dette trekket deler den med julestjerne, som også er en Euphorbia.

Dette er ikke en næringskrevende plante. Kaktusnæring passer godt. Tornekrone trenger ikke gjødsel i den mørke årstiden.

Spesielle krav:

Tornekrone reagerer lett på forandring ved å slippe blader. I vill tilstand er dette en løvfellende busk.

Saften inne i planten er giftig, særlig for slimhinner og øyne, og kan sette flekker som er vanskelig å få bort.

Kaktuser og sukkulenter slutter så å si å vokse når sola forsvinner. Da trenger de mindre vann. Tornekrone kan gjerne stå litt kjøligere om vinteren, ned mot 15 grader.

Formering:

Formeres med stiklinger. Melkesaften bør skylles av og snittflaten tørke litt før stiklingen plantes i jord.

Sesong:

Hele året. Blomstrer når det er lyst nok.

Diverse:

Slekten Euphorbia er svært stor, og det finnes Euphorbia i så å si hver eneste vekstform en kan tenke seg i planteriket. Noen ligner kaktuser (cowboykaktus), andre er stauder eller busker. Blomsten er bare en liten klump, men den kan ha store fargerike høyblader som ligner kronblader. Julestjerne er et eksempel på det. Felles for alle Euphorbia er den hvite saften inne i planten. Denne saften er mer eller mindre giftig. Noen arter kan gi kraftig reaksjon på huden.

Sedum

Foto: Noah Baslé

Latinsk navn: Sedum sp.

Andre navn: Bergknapp

Familie: Bergknappfamilien

Opprinnelse: Utbredt i nærmest hele verden

Hardførhet: Varierende

Utseende: Vanligvis krypende eller hengende sukkulenter med tykke blader. Noen arter har runde blader, andre pølseformete. Kan få stjerneformete blomster med fem kronblader i lilla, rosa, hvitt eller gult

Plassering:

Denne artikkelen tar for seg sukkulentslekten Sedum inne. Det finnes også mange stauder i samme slekt.

Lyst og i godt drenert jord. Mange arter trives godt ute. De aller fleste Sedum tåler direkte sol, så lenge dreneringen og luftsirkulasjonen er god. Denne familien av sukkulenter, som Crassula og Kalanchoe også hører til, tåler varme godt og kan vokse i et sørvendt vindu.

Vann og gjødsel:

Vannes fra bunnen og må få tørke mellom hver vanning. Mange arter er følsomme for fuktighet i overgangen mellom skudd og rot, det gjelder særlig sorter som Sedum 'Burrito' som har tette, hengende skudd. Det beste er å vente til potta kjennes lett ut, og la planten få drikke fra bunnen til den kjennes tyngre, men ikke tung.

Sedum er lite næringskrevende og trenger bare litt kaktusgjødsel i den lyse årstiden. Mange arter setter pris på kalk i jorda. Vanlig blomsterjord kan bli for surt, kaktusjord anbefales.

Spesielle krav:

Så lenge som en unngår rotråte på grunn av overvanning eller dårlig luftsirkulasjon, er Sedum lettstelte planter.

Formering:

Formeres lett med stiklinger eller deling.

Sesong:

Hele året, noen arter blomstrer på sensommeren.

Diverse:

Noen arter av Sedum er spiselige og har tradisjonelt blitt brukt som mat eller medisin. Det har vært vanlig å plante hardføre Sedum på torvtak eller som erstatning for plen, fordi de vannholdige bladene brenner dårlig.

Mange arter er stauder og overvintrer i Norge. Enkelte andre (særlig gravbergknapp) er svartelistet og regnes som ugress.

Det har vært mye snakk om forbudslista i det siste. Planter som sprer seg voldsomt i noen deler av landet, kan være vanskelig å få til å trives på andre steder. Her på kysten i nord er det vanskelig å se for seg hvorfor berberis og gullregn er et problem, mens noen som holder til i høyden kanskje ikke forstår hva som er i veien med rynkerosa. I Oslo er de ikke plaget med tromsøpalmer. Det er vi.

Gravbergknapp (Sedum spurium) er forbudt å selge i Norge fordi den sprer seg, særlig der det er kalk i bakken. Jeg ser at denne planten er oppgitt som H4, noe som i praksis betyr at den overvintrer til Trøndelag og på særlig beskyttede steder i Nordland. Her i Bodø har vi H6.

Denne har dukket opp i det som nærmest er en komposthaug, en blanding av grus fra gravearbeid og jord fra gamle blomsterpotter. Jeg hadde slett ikke sett for meg at det skulle komme opp noe her. Sedum sieboldii har også overlevd vinteren på siden av denne, men den er merket med H6.

Dette bildet er tatt i en park rett i nærheten. Her har gravbergknappen ikke bare overvintret, men også spredd seg nedover muren. Sement inneholder jo kalk, så en mur er et godt miljø for en slik plante.

Jeg har vært borti at et dansk gartneri, som leverer planter til flere store norske kjeder, har solgt gravbergknapp som har vært feilmerket som hengebergknapp (Sedum sieboldii). Det kan være lurt å være litt obs på dette, så det ikke kommer noe inn i hagen som en angrer på.

Hva er spinnmidd? Hvor kommer de fra?

Spinnmidd er små dyr som hører til samme klasse som flått, støvmidd, jordmidd og mange andre bittesmå dyr. Spinnmidd er så små at de nesten ikke er synlige for oss.

Spinnmidd trives i varm, tørr luft. Før i tiden, da husene våre ikke var så tørre og tette, fantes de nesten bare i drivhus. Spinnmidd tåler sterk varme godt. Denne studien viser at de formerer seg raskest ved 30 grader. Frost tar livet av dem, men noen egg kan overleve.

Vanligvis lever spinnmidd på undersiden av bladene, der huden er tynnest. De lever av plantesaft som de suger ut av bladene. Dette vises først ved at bladene får et "matt" eller "støvete" utseende og bittesmå lyse prikker på oversiden. Senere vil også spinnet vises under bladene, og ved store angrep vil det komme spinn i vinklene mellom bladene og stilken. Spinnmidd spinner ikke på jordoverflaten.

Denne agurkplanten har fått den matte, prikkete bladoverflaten som er typisk for spinnmidd.
Foto: Rasbak

Planten taper mye næring og vann på denne måten, og det er typisk at nye blader blir små og forkrøplete.

Det er typisk at spinnmidd blir med inn i huset med nye planter og stiklinger. Særlig eføy som har vært dyrket i drivhus er utsatt. Tomatplanter, paprika-og chiliplanter og noen typer Ficus er også utsatt. Spinnmidd forekommer så å si aldri på uteplanter som ikke står i drivhus.

Det finnes en type vill spinnmidd i Norge som lever og overvintrer på gran. Andre typer lever på nesler, men det er mer usikkert om disse klarer den norske vinteren.

Hvordan blir en kvitt dem?

Det er tre hovedmåter å bli kvitt spinnmidd på: systemisk behandling, overflatebehandling og biologisk plantevern.

Systemisk behandling vil si at planten behandles med et giftstoff som trekker inn i planten. Når spinnmidden suger saft fra den, får den i seg giften og dør. Slike sprøytemidler er også svært giftige for insekter, og må derfor kun brukes innendørs. Slikt får en kjøpt på hagesenter og byggvarebutikker. Felleskjøpet har lov å selge alt fra insektsåpe til de aller sterkeste sprøytemidlene.

Profesjonelle gartnere advarer mot å bruke sterke sprøytemidler mot spinnmidd, da de lett utvikler resistens.

Neem-olje har blitt populært i det siste, og har både overflatevirkning og systemisk virkning. Neem er fremdeles under vurdering for godkjenning som plantevernmiddel, og vil sikkert bli mer tilgjengelig etter som godkjenningen kommer i orden.

Overflatebehandling kan foregå med olje, såpe, sprit eller rett og slett vann under trykk. Det er vanlig å sprøyte med en blanding av olje og såpe i gartnerier som dyrker eføy. 2 deler olje og 1 del grønnsåpe til 10 deler vann er en vanlig oppskrift. Noen tilsetter også sprit i blandingen, men det er sannsynligvis mer effektivt å vaske bladene med sterk sprit (antibac e.l.) før en sprøyter med dette.

Spyling med kaldt vann kan raskt fjerne størstedelen av middene og spinnet. Det er viktig å treffe under bladene med vannet. Dette dreper ikke egg, så behandlingen må gjentas ofte, eller kombineres med annen behandling.

Biologisk plantevern er mye brukt i kommersielle gartnerier, da det ikke skader nyttedyr i det hele tatt.

Det vanligste er å sette ut rovmidd som spiser spinnmidd. Nå og da kan det følge med slike rovmidd i planter som er helt nye i butikken. De er små som spinnmidd. Larvestadiet er hvitt og har seks bein, det voksne stadiet er mer oransje og har åtte. Begge spiser spinnmidd.

Marihøner er også vanlige. De spiser både spinnmidd og bladlus. Rovmidd spiser de ikke.

Om planten tåler ei frostnatt ute, vil det hjelpe. Spinnmidden fryser ihjel.

Kraftig angrepet sitrontre.
Foto: Paramecium

Hvordan kan spinnmidd forebygges?

For at spinnmidd skal kunne formere seg, trenger de varme og tørr luft. Under 20 grader formerer de seg sakte. Regelmessig dusjing gjør livet vanskelig for midden, særlig om det dusjes med kaldt vann under bladene. Ikke alle planter liker dette, men på eføy og aralia går det bra.

En plante som ellers er sterk og i god vekst er i det hele tatt mindre mottakelig for skadedyr og sykdom. Det er viktig at planter får godt lys, riktig vanning og gjødsling, og skjermes for stresskilder som trekk og varmepumper. Spør gjerne om stell på butikken når du kjøper planten!

Det har vært svært mye snakk om trips i år (2020), og det virker som om trips har vært et problem over hele landet. Som med mye annet av skadedyr og sykdom er det en del myter ute og går, spesielt om hvor de kommer fra.

Trips er små og avlange.
Foto: MJ

Hva er trips? Hvor kommer de fra?

Trips er små (1 mm) avlange insekter som lever på planter og suger plantesaft. De kryper rundt og kan bevege seg ganske raskt. De fleste typer av trips kan fly og sprer seg lett rundt med luftstrømmer. Eggene er nærmest mikroskopiske.

Flere arter av trips finnes i den norske naturen. De er mer vanlige noen år; 2020 har vært et år med mye trips. De tripsene som gjør skade på potteplanter blir mindre vanlige jo lenger nord vi kommer, men det kan bli svært mange av dem i drivhus.

Trips kan komme inn gjennom åpne vinduer, ventiler, eller med planter som har vært ute. Det er typisk at vifter kan spre tripsene rundt i hele huset. Det kan være nok at en plante blir satt på trappa i nærheten av hageplanter eller ville blomster før den blir tatt inn. I tillegg kan de selvsagt komme med planter fra hagesenter eller bekjente, særlig om sommeren.

Det er faktisk nok med en trips for å starte et angrep, siden de kan legge egg uten å parre seg.

Bladene blir bleke og sølvaktige.
Foto: Swapnir Karambelkar

Planter som er angrepet av trips vil miste farge i bladene. Bladene kan krølle seg. Insektene finnes lett på undersiden av bladene. De kan være nærmest gjennomsiktige, mørke, eller ha samme farge som planten, avhengig av hvor de er i livssyklusen.

Hvordan blir en kvitt dem?

Trips er små, og gjemmer seg effektivt i kriker og kroker på planten. I tillegg utvikler de raskt resistens mot konvensjonelle sprøytemidler. Insektsåpe har vist seg å ha god virkning, det samme har neem-olje. Fordelen med sistnevnte er at den også trekker inn i planten, så trips som ikke treffes direkte av sprøytingen også blir påvirket. Insektsåpe kveler, mens neem er en hormonhemmer som stopper formering. En kombinasjon av de to er sannsynligvis det mest effektive. Behandlingen bør gjentas etter en uke, siden det er svært vanskelig å treffe eggene.

Det finnes systemiske plantevernmidler som tar trips, for eksempel pinner som stikkes i jorda. Slik behandling bør kombineres med for eksempel spyling med vann. Tripsene kan spre seg før pinnen rekker å virke.

Trips blir fort resistente mot gift, men i et nødsfall virker permetrin godt. Permetrin er giftig for dyr og mennesker og må ikke brukes unødvendig. Det går an å avgrense den angrepne planten med en søppelsekk for at minst mulig av giften kommer ut i lufta.

Noen japanske forskere har funnet ut at trips ikke liker rødt plantelys, og vil holde seg mest mulig unna det.

Trips kommer svært lett inn gjennom vinduet.
Foto: Petter Rudwall

Hva kan en gjøre for å forebygge angrep av trips?

Om sommeren i utsatte år er det vanskelig å holde trips effektivt borte, siden de kommer så lett inn ved lufting.

Nye planter bør alltid settes i karantene slik at eventuelle skadedyr får vist seg før de kan spre seg til andre planter.

Enkelte planter er mer utsatt for trips enn andre. Monstera er utsatt.

Regelmessig dusjing gjør miljøet utrivelig for både trips og spinnmidd. Ikke alle planter er like glade i dette; Helt nydannete blader på Monstera og Calathea kan ta skade av å bli våte. Planter som ikke liker å dusjes kan tørkes av med en fuktig klut.

Strobilanthes

Latinsk navn: Strobilanthes dyeriana

Andre navn: Persisk skjold, Persian Shield

Familie: Akantusfamilien

Opprinnelse: Asia

Hardførhet: Ikke under 10 grader

Utseende: Blanke, lilla blader med karakteristisk mønster. Kan få lilla blomster sent på høsten

Plassering:

Lyst og lunt, ikke under 10 grader. Det er sjeldent at sola blir sterk nok til å skade denne planten, men midt på sommeren bør den nok skjermes for det varmeste sollyset. Svært sterkt lys kan gjøre bladene mindre lilla.

Det er viktig at planten får godt nok lys gjennom vinteren. Etter å

ha blomstret vil den vanligvis få en hvileperiode med mindre vekst, men der denne planten kommer fra finnes det ingen mørk årstid.

Vann og gjødsel:

Denne planten trenger ganske mye vann, men det er viktig at jorda ikke står konstant våt. Vanning fra bunnen anbefales. I ei varm stue bør den vannes ca. to ganger i uka, kanskje enda mer om potta er liten.

I områder med mye klor i vannet bør vannet få stå og dampe bort klor over natta før det brukes til vanning.

Alle typer blomstergjødsel kan brukes. Det er viktig at den ikke blandes for sterkt. Om vinteren er det ikke nødvendig med gjødsel.

Spesielle krav:

Denne planten bør klippes litt ned innimellom for å beholde formen. Bladene vil også bli større om planten toppes litt.

Det er helt normalt at det faller av noen blader om vinteren, særlig om planten har blomstret. Det er ikke farlig, og det vil komme nye blader når lyset blir sterkere.

Formering:

Formeres med stiklinger, helst om våren eller sommeren.

Sesong:

Hele året, kan gå i vinterdvale

Diverse:

Flere arter av Strobilanthes er populære hageplanter i varmere strøk.

Canna

Latinsk navn: Canna indica

Andre navn: Kanna, arrowroot

Familie: Cannafamilien (ligger nært ingefær- og bananfamilien)

Opprinnelse: Amerika

Hardførhet: Overvintres inne

Utseende: Knollplante med brede blader som ligner en bananplante, høy blomsterstand med sterke farger

Plassering:

Canna dyrkes vanligvis i potte ute på samme måte som georginer og knollbegonia. Den elsker lys og kan gjerne stå i full sol ute. I sterk sol er det en god ide å skjerme potta litt, så det ikke blir alt for varmt i jorda.

Den kan også dyrkes rett i bakken, og trenger da mindre vanning og gjødsel. Knollen er ikke vinterhardfør i Norge.

Vann og gjødsel:

Canna vokser kraftig og trenger mye vann og gjødsel. En kombinasjon av langtidsgjødsel og flytende gjødsel i den kraftigste vekstsesongen virker godt. Jorda må ikke stå våt, da kan knollen råtne.

Spesielle krav:

Knollen må overvintres inne. Neste års skudd vil komme fra den nye, lysere delen av knollen. Den mørke delen er et næringslager.

Det beste er å lagre knollene som poteter: mørkt, kjølig og frostfritt. Det bør følge med litt jord. Luftfuktigheten bør ikke være for lav under lagring, mange pakker knollene inn i mose, sand e.l. for å bevare fuktigheten.

Formering:

Knollene setter sideknoller som kan deles. Canna kan også formeres med frø, og under gode forhold kan den blomstre allerede første året. Frøene har hardt skall. De spirer fortere om de før ligge i bløtt i et døgn. Noen filer et hull i frøskallet for at de skal spire lettere.

Sesong:

Sen vår-sommer. Det lønner seg å plante knollene inne tidlig på våren der sesongen er kort.

Diverse:

Den nære slektningen Canna achira er en rotgrønnsak, arrowroot, som har blitt brukt i Amerika siden forhistorisk tid. Også Canna indica er spiselig, men sortene som dyrkes her er avlet fram for utseendet, ikke for smaken eller næringsinnholdet.

Det latinske navnet Canna betyr "siv" eller "rør" og viser til den stive blomsterstengelen.

Canna indica er ikke i slekt med Cannabis indica, indisk hamp. "Indica" her henger sammen med "indianer" og andre gammeldagse uttrykk for Amerika.

Den første versjonen av dette innlegget ble publisert i desember 2016.

Det er snart desember, og her oppe i nord er det mørketid. Her i huset kommer ikke sola til i det hele tatt etter den første uka i november. Vi har fremdeles litt dagslys, men det lyset som kommer til kan ikke sammenlignes med skikkelig sollys. Lyset må stå på hele tiden for at det skal gå an å gjøre ting som å lese og lage mat.

For plantene betyr lysmangel matmangel. Lys er like viktig for planter som luft er for oss, pleier jeg å si. Det er energien i lyset som gir plantene det de trenger for å vokse, puste, og drikke vann! Planter som ikke får nok lys, vil faktisk ikke klare å drikke nok vann.

Om vi ikke tilpasser vanningen etter lyset, blir det lett liggende for mye vann i jorda. Det kan lett føre til rotråte, soppangrep, og angrep av hærmygg. Nå er det enda viktigere å løfte på potta og ikke vanne før den er lett.

Det er helt naturlig at planter ser litt stusseligere ut om vinteren. Ute i naturen feller løvtrær bladene, og stauder visner ned. Selv om årstidene ikke merkes like godt inne, gjør lysmangelen stor forskjell. Planter slutter gjerne å produsere nye skudd og blader. Blader faller av. Kommer det skudd, er de gjerne tynne og bleke. Flerårige planter som blomstrer, for eksempel fredsliljer, slutter å sette blomsterknopper og står grønne gjennom vinteren. Dette er helt normalt! Når sola kommer tilbake, skyter plantene fart igjen.

De grønne bladene til plantene er tilpasset dagslys. Blått og rødt lys blir brukt opp, grønt og gult lys blir sendt ut igjen, det er derfor bladene ser grønne ut. Lampelys er tilpasset menneskeøyne, og har derfor ikke så mye av det røde og blå som plantene trenger. Derfor vil ikke plantene få nok energi om vinteren når sola er borte.

LED-lys har gjerne et kaldere lys, som er sunnere for planter. Det finnes også spesielt plantelys å få kjøpt. Noen typer er svært rosa, og egner seg nok best i en kjeller. Jeg har god erfaring med lysrør for planteakvarier. Lyset fra disse er kaldt, men ser mer naturlig ut.

Om vinteren har vi vanligvis også varme på inne. Når det er stor temperaturforskjell mellom ute og inne, blir luftfuktigheten mindre inne. Dette er fordi varm luft kan holde på mer fuktighet enn kald luft. Fuktigheten vil falle når lufta varmes opp. Varm, tørr luft rundt en plante som får for lite lys til å drikke vann er veldig dårlige nyheter for den. Bladene vil tørke inn, mens rota vil råtne.

Lufta er tørrest rett ved varmekilder som ovner og varmepumper. Planter med tynne blader som fort tørker ut bør ikke stå på slike steder. Kaktuser og sukkulenter tåler varme og tørr luft mye bedre.

Det er en ting vi kan gjøre for å berge plantene gjennom vinteren; Sett dem i vinduet! Er det ikke nok plass i vinduet, er det utrolig hvor stor forskjell en spot rettet mot planten kan gjøre.

Hold ut! Snart er sola tilbake!

Foto: darorcilmir

Knollbegonia
Latinsk navn: Begonia x tuberhybrida

Familie: Begoniafamilien

Opprinnelse: Tropiske strøk verden rundt

Hardførhet: Overvintres inne

Utseende: Knollplante med saftige blader og store, fylte blomster i forskjellige farger

Plassering:

Plantes ut etter at det ikke lenger er fare for frost. Det lønner seg å først plante knollene i jord inne, ellers blir blomstringen svært sen. De fleste planter etter påske og planter ut etter 17.mai.

Full sol er ikke nødvendig. I Norge har vi nok lystimer i døgnet om sommeren til at en knollbegonia får nok lys uansett hvilken side av huset den står på.

Jorda må være godt drenert. Det er svært viktig at det er hull i bunnen av potta, så det ikke samler seg vann i den. Knollene kan råtne om det blir for vått.

Knollene overvintres inne på samme måte som poteter: tørt, mørkt og kjølig (4-10 grader)

Vann og gjødsel:

Begonia tåler å tørke litt, og trenger ikke like mye gjødsel som f.eks. georginer. Likevel må de passes på om de står i ei potte. En dose gjødsel en gang i uka, eller litt langtidsgjødsel ved planting er passe.

Potter som står under tak må vannes regelmessig, ellers er vanning bare nødvendig i varmt og tørt vær.

Spesielle krav:

Visne blomster knipes av. Her er det viktig å bare ta selve blomsten og ikke hele skuddspissen, da det gjerne utvikler seg nye knopper på det samme skuddet.

Formering:

Knollene kan deles før planting, det er da det er lettest å se hvor skuddene vil komme. Det er viktig at hver del har flere "spisser" som det vil komme skudd fra.

Sesong:

Blomstrer ute så lenge det ikke er frost. Knollene overvintres inne.

Diverse:

Det finnes svært mange forskjellige sorter av begonia. Skaugumbegonia er en norsk knollbegoniasort.

Vi var heldige med jula. Helligdagene falt slik at vi for første gang siden sommeren kunne reise en tur til barndomshjemmet mitt. Huset ligger en liten time unna på landet. Det var fremdeles lov å reise og besøke familie da (kommunen min hadde vært koronafri i en måned), og på julaften var vi akkurat 10 stykker pluss de to som allerede bodde der.

Før vi gikk ut døra, passet jeg på å vanne alle plantene skikkelig. Vi skrudde termostaten ned til 17 grader i stua og 14 på soverommet. Lyset ble slått av, bare LED-lysene i vinduet og plantelyset som står på timer sto igjen.

Det jeg ikke hadde tenkt på, var at også naboen var bortreist og hadde skrudd ned varmen. Stua vår ligger vegg i vegg med gangen deres, og panelovnen står på den andre veggen, under vinduet. Med denne varmekilden borte, og uten bruk av PC, vaskemaskin og komfyr, ble det kaldt. Da vi kom tilbake rett før nyttår var det 12 grader i stua, og det hadde vært mye kaldere under vinterstormen. Strømmen hadde gått i gangen. Alle pottene var våte.

Så langt har jeg mistet:

-Iresine

-Calathea Dottie

-Venus fluefanger

-To Peperomia caperata

-Tre uidentifiserte Phalaenopsis

-En amerikansk Paphiopedilum

-Dendrobium 'Thailand Black' og 'Polar Fire'

Epipremnum 'Marble Queen', en Hatiora og Dracaena marginata sturer, men det ser ut som om de kan komme seg.

Jeg har ikke bilde av elendigheten. "Drivhuset" med plantelys i kommer jeg til å tømme helt og klore, i tilfelle kulden og fuktigheten har fått sopp til å vokse i barken.

Da vil jeg heller vise fram det nyeste tilskuddet i samlingen: Philodendron hederaceum 'Lemon Lime'. Philodendron har alltid vokst som ugress her inne. Godt nytt år!

I dag har jeg ryddet opp i minidrivhuset etter uhellet med juleferien.

Flere planter hadde flatet fullstendig ut etter at det hadde vært for kaldt og fuktig. Jeg var redd for at det var sopp i barken som lå under pottene. Virkeligheten var mye verre. Det var fullt av ullus.

Det ser ut som om angrepet har startet i en Rhipsalis som kom som stikling i sommer og hadde stått ute. Den var fullstendig dekket av hvit ull i rothalsen. Derifra hadde de spredd seg langs de lange skuddene til flere orkideer, en Crassula, og en annen Rhipsalis. Bare R.paradoxa, en Epiphyllum-stikling, Marble Queen og en stikling av Peperomia 'Hope' var lusfri.

En fersk keiki og en hvit Phalaenopsis med blomsterstengel på vei ble skylt og spritet. De lusfrie plantene ble spritet. Drivhuset tømte jeg helt og kloret. Alle pottene ble kloret om de tålte det, de andre ble spritet. Rhipsalisen og de verst angrepne orkidene gikk i søpla. Jeg har ikke tid eller tålmodighet til å drive med dette nå. Nå er drivhuset en karanteneboks.

Dette må ha spredd seg utrolig fort. Kanskje ble plantene mindre motstandsdyktige i kulda og mørket. Kanskje hadde de nettopp lagt egg, som klekte da det ble varmt igjen?

Etter hvert som interessen for inneplanter har skutt i været, er det mye snakk om insekter på planter. Mange har aldri hatt noe særlig interesse eller erfaring med potteplanter før, og det er lett å tenke at alt som rører seg er farlig. Det er jo skadedyrene vi hører om. Livet i selve jorda er vanligvis helt ufarlig for plantene, men det er ukjent for mange.

Om vi ser nøye ned i jorda ute, vil vi se et helt samfunn. Jorda er full av små dyr. Alt ifra usynlige nematoder, små midd og spretthaler til store meitemark jobber med å bryte ned døde planter (og dyr) til kompost som gir næring til nye planter. Dette er helt nødvendig for kretsløpet i naturen.

Unge midd er hvite og har seks bein. Foto: Mick Talbot

Planter som dyrkes i dag er produsert på en mye mer miljøvennlig måte enn før. Det brukes mindre gift og mer biologisk plantevern. Et av de aller mest vanlige tiltakene er å sette ut rovmidd. Dette er en jordmidd som finnes i naturen, og som spiser spinnmidd, trips og andre skadedyr. De spiser også en del sopp i jorda, akkurat som de gjør ute. Når potteplanter er ferske og kommer rett fra drivhuset, er det gjerne igjen sånne midd i jorda.

Det som skremmer mange er at dyrene har seks bein og ser ut som lus. Den mest vanlige rovmiddtypen som brukes i norske drivhus, ,har seks bein på larvestadiet. Nyklekte midd er i tillegg lyse, så de kan virkelig ligne på bladlus. Her er det viktig å huske på at bladlus aldri lever nede i jorda, og at jordmidd sjeldent klatrer oppover planten.

Denne artikkelen fra Agropub og denne fra Nibio har mye god informasjon om rovmidd og andre jordmidd.

Spretthaler. Foto: Marshal Hedin

Spretthaler har også blitt mye mer vanlig i blomsterjord. Har planten på et eller annet tidspunkt stått ute i kontakt med jord, har det kommet inn spretthaler. Disse primitive insektene er ekstremt vanlige i den norske naturen. I et vanlig blomsterbed på to kvadratmeter kan det bo en million av dem.

Av de 8000 spretthaleartene i verden er den aller vanligste i potteplanter hvit og avlang. De kan ligne på trips eller små larver. Bare spretthaler skvetter til når de blir forstyrret. (Noen biller spretter også, men de er mange ganger større) Mange sier at å ha disse nedbryterne i jorda er et sunnhetstegn. Det betyr at livet i jorda er normalt, og at det ikke har blitt brukt gift.

Noen ganger følger det med større dyr inn. Særlig når potteplanter har fått stå ute om sommeren, kan det snike seg med blindpassasjerer. Tusenbein og edderkopper er vanlige. De gjør ingen skade, men de fleste vil jo skvette litt til av å se et såpass stort dyr krype innendørs. Verre er det om det kommer inn en snegle. Heldigvis er det såpass tørt inne at de ikke vil trives, men om plantene står tett og fuktig kan de faktisk legge egg.

Edderkopper er nyttedyr. Foto: Filip H. F. Slagter

Om det plutselig begynner å kry av midd eller spretthaler i en plante som plutselig ikke har hatt noe særlig liv i jorda, er det en grunn til å være litt obs. Det har sannsynligvis skjedd noe nede i jorda som enten har fått dem til å formere seg kraftig, eller rømme opp til overflaten. Rotråte og soppangrep kan gi svært gode forhold for jordmidd. Overvanning eller overgjødsling kan få nedbrytere til å komme opp etter luft.

Plantevernleksikonet om rovmidd

Universitetet i Oslo om spretthaler

Denne tulipanen fant jeg i en avglemt pose med løker. Først trodde jeg det var en Tulipa tarda, men den ligner egentlig mye mer på Tulipa turkestanica. Her blomstret den sent, rundt sankthans. Jeg er veldig spent på om den overvintrer her oppe!

Dette innlegget er en del av Floral Friday Fotos

Gardenia

Latinsk navn: Gardenia jasminoides

Familie: Maurefamilien

Opprinnelse: Asia

Hardførhet: Ikke under 5 grader

Utseende: Liten busk med blanke blader, hvite, duftende blomster

Plassering:

Lyst og kjølig. Direkte sollys er bra så lenge det ikke er for varmt. Et øst- eller vestvendt vindu passer godt så lenge det ikke er en varmeovn rett under. Sterkt, varmt sollys kan svi planten.

Det er viktig at lufta ikke er for tørr, så planten må ikke stå rett ved varmepumper, lufteanlegg eller annet som tørker ut lufta. Å sette flere planter sammen er igså bra for luftfuktigheten.

Gardenia er ikke glad i sterk varme, særlig om natta. Den kan kaste knopper om det blir for varmt. Det kan lønne seg å sette den i et vindu der temperaturen faller under 15 grader om natta, for eksempel i et soverom der det luftes. En vinterhage eller annet kjølig rom er perfekt.

Vann og gjødsel:

Det er viktig at jorda ikke får tørke helt ut. På slike planter er det bedre å vanne litt ofte enn å vanne mye om gangen. Vannet må få renne av, så det ikke ligger igjen vann i bunnen av potta.

Gardenia er en surjordsplante. Den trenger jord og gjødsel for surjordsplanter. Jord og gjødsel som er beregnet på rhododendron kan brukes, ellers har blomsterbutikker og hagesentre slik jord i mindre pakninger. Den trenger ikke gjødsel om vinteren.

Spesielle krav:

Lav temperatur om natta er viktig mens planten står i knopp. Det bør heller ikke bli for varmt on dagen, Gardenia trives best under 20 grader.

Visne blomster plukkes av. Gamle planter kan klippes litt ned.

Formering:

Profesjonelle gartnere formerer Gardenia med stiklinger. Dette krever rotingshormon og er mye lettere å få til i et drivhus enn i innetemperatur og -lys.

Sesong:

Blomstrer når det er lyst nok.

Diverse:

I Japan og Korea brukes frukten fra Gardenia til å produsere et gult fargestoff som kan brukes i mat.

Denne primulaen overrasket med å ha ikke bare to, men tre røtter i samme potta. Den største var lilla, en mindre ferskenfarget, og den minste sto helt i knopp og viste ikke en gang farge da jeg kjøpte den. Jeg lovet å legge ut bilder av hvilken farge den skulle få.

Det ser ut til at den minste kommer til å bli rosa! Det minste skuddet har fått litt lite lys i skyggen av de to større. Nå har den fått flytte inn under plantelyset, mellom diverse babyplanter og avblomstrete orkideer. Forhåpentligvis kommer det ikke mer mugg heller.

Jeg kom over en interessant artikkel på en annen blogg om forskjellige typer Paphiopedilum. Denne engelske orkidesamleren forklarer at amerikanske Paphiopedilum-hybrider, slike som den på det øverste bildet, stammer fra sorter som ble smuglet fra Europa til Amerika under krigen. Gartnerne var redde for at avlsmaterialet deres skulle bli ødelagt av krigen. Alle "amerikanske" Paphiopedilum stammer fra artene som var i bruk da. Min inneholder for det meste P.insigne.

Komplekse (Paph.complex) hybrider, også kalt bulldog-orkideer, stammer fra et bredere utvalg av arter med forskjellige farger og ofte større og bredere blomster. De kommer i farger fra helt hvitt via gult og grønt til lilla. Det nederste bildet er en slik orkide. Bildet er tatt inne på Mester Grønn...det var -10, så jeg hadde ikke særlig lyst til å gå hjem med en orkide den dagen. Jeg kommer tilbake etter den!

En kaktus i vinduet overrasket med en vårgul blomst. Plantnet sier at dette er en Parodia. Den kom som "kaktusmiks", er det noen som vet hvilken art dette egentlig er?

Været er så foranderlig nå på våren. Plutselig skinner sola, det er ti grader, og det klør i hagefingrene. Det er helt uimotståelig å sette noe ut på trappa. I neste øyeblikk er det minusgrader og snø, eller kanskje er bakken dekket av rim når neste morgen kommer. Det trenger ikke å være farlig! Mange hageplanter tåler å fryse litt.

Foto (c) Filip H.F Slagter

Løkplanter som påskeliljer og krokus er veldig hardføre.

En mann i en blomsterbutikk påsto hardnakket at påskeliljen hans hadde overlevd ei natt ute på trappa i -10. Det er ikke et eksperiment jeg har tenkt å gjenta, men det er sikkert at påskeliljer tåler frost. De kan nok lukke seg og se litt stusselige ut mens det snør på dem, men de kommer fort ut igjen når temperaturen kryper over 4-5 plussgrader.

Jeg har selv opplevd at krokus har blitt helt dekket av snø, bare for å komme fram like fine under snøen når det ble mildere. Snøklokker og scilla har også overlevd tøffe vårnetter i nord uten å klage. Mange sier at tulipaner tåler frost, men den største tulipangartneren i Norge anbefaler ikke under -0,5C. Han sier også at frost ikke er bra for løken.

Løker kommer ut veldig sakte når det er kaldt, så jeg liker best å la de stå inne iallfall på natta de første dagene, så de kan komme ut og få skikkelig farge.

Primula tåler frost om den får venne seg til det.

Jeg har flere primula som har en uvane med å komme opp til upraktiske tider, for eksempel til jul. Her på kysten er det ofte lange perioder med tøvær midt på vinteren, og det forvirrer vel staudene. De har aldri tatt noe skade av denne oppførselen, når snøen smelter for godt er de like grønne og fine.

De primulaene som vi kjøper i butikken må nok vennes gradvis til kulden for å tåle frost. De kan fint stå ute, men de første dagene bør de nok inn på kvelden.

Stemor og hornfiol tåler fint ei frostnatt.

Stemor (Viola x wittrockiana) tåler litt frost, og overlever ei frostnatt så lenge som det ikke er frost også på dagen. Jeg har selv sett stemor som har blomstret på julaften, i Nordland.

Hornfiol (Viola cornuta) og hybrider av den tåler mye mer. Bildet i dette avsnittet er tatt 7.mars. Snøen har nettopp smelta, og der lå det en knopp klar på en av mine selvsådde gule Viola. Nå har jeg i flere år plukket og sådd frø av de mer hardføre typene, men også de som kommer rett fra butikken har klart seg fint ute i mars uten å klage.

Juleroser trives ute på vinteren.

Juleroser, eller mer riktig Helleborus fordi det finnes så mange arter av dem, er stauder som blomstrer på vinteren. Min er her på full fart opp. Bildet er tatt i februar. Det selges mye Helleborus i desember, og de kan stå ute på trappa. Blomsten vil nok lukke og "gjemme" seg når det er frost, men den kommer fram igjen når det blir over null.

Vårlyng holder seg, uansett.

Vårlyng er en type Erica som blomstrer på våren. Den er lavere enn høstlyng, og mer tydelig flerårig: de gamle skuddene henger fortsatt på som ei brunaktig bakgrunn. Uansett hvor kaldt det skulle bli, vil den bevare fargen og ikke drysse. Er det så kaldt, er det viktig å velge en plante som allerede viser god farge. Den vil ikke komme ut mer mens det er frost.

Denne artikkelen ble først skrevet i mars 2015. Oppdatert i mars 2021.

Det er høysesong for påskeliljer nå, både i potter og som buketter. Påskeliljebuketter selges overalt nå, de er billige, og med rett stell kan de vare ganske lenge. De kan lagres før de settes i vann, og de kommer fort ut når de først blir satt i vase.

Foto: Filip H. F. Slagter

Sovende påskeliljer kan lagres

Påskeliljer er løkblomster, og derfor er de veldig flinke til å gå i dvale. Når de selges, er de vanligvis tørre og i knopp. Det er helt normalt at knoppen ser brun og tørr ut, det er det ytterste hylsteret rundt knoppen som ser sånn ut. Det vil falle av når blomsten kommer ut. Det er også helt normalt at enden på stilken er brun eller grå, det betyr bare at den har lukket seg for å spare vann. Den tørre enden må snittes av når buketten skal i vann.

Tørre påskeliljer kan oppbevares kjølig i opp til flere dager før de settes i vann, om de er helt ferske. Det er veldig viktig at de ligger kjølig, og helst mørkt, for at de ikke skal utvikle seg. Kjøleskapet er faktisk det beste stedet. Siden påskeliljer er giftige, er det lurt å pakke dem inn i papir.

Kaldt vann, rett snitt

Alle løkblomster skal stå i iskaldt vann. De trekker vann med hele stilken, så vannet bør ikke stå lenger enn ca. 10 centimeter opp på stilkene. Får de for mye vann, drikker de for fort, og blomstrer ferdig fortere. Påskeliljer holder seg best om de blir snittet på tvers, med en skarp kniv. De fleste anbefaler en tapetkniv med ferskt blad til de aller fleste snittblomster.

Følger det med næring, er det viktig at den ikke blir blandet ut sterkere enn det er angitt på pakken. Siden påskeliljer skal ha såpass lite vann om gangen, lan det være en god ide å blande ut hele pakken i minst en liter vann, og bruke dette vannet til å bytte eller fylle på med. Påskeliljer trenger strengt tatt ikke næring i form av sukker, men snittnæringen inneholder et veksthormon som sikrer at knoppen kommer ut skikkelig, og et konserveringsmiddel som holder vannet fritt for bakterier.

Påskeliljesaft er slimete og giftig

Det spesielle med påskeliljer i vann er at de lekker en del seig saft ut i vannet, særlig til å begynne med. Det er lurt å bytte vann etter de har stått i vann i ei stund, for at ikke slimet skal tette igjen "sugerørene" i stilken. Dette slimet er giftig, også for andre snittblomster. Noen sier at påskeliljer må stå i eget vann over natta før det er trygt å sette dem sammen med andre blomster. Jeg venter til jeg ser at vannet blir grumsete. Dette tar vanligvis fra en halvtime opptil et par timer.

Påskeliljer er giftige for mennesker og dyr. Det er spesielt viktig at katter ikke spiser på dem!

Temperaturen bestemmer holdbarheten

Som alle andre løkblomster, står påskeliljene mye lenger ved lav temperatur. Det er en god ide å sette dem kjølig om natta. De vil lukke seg, og komme ut igjen når de blir tatt inn i varmen igjen. Dette er også et godt tidspunkt for å sjekke vannet og snittet: Har vannet blitt grumsete, eller snittet brunt eller innskrumpet, må vannet byttes og påskeliljene snittes på nytt.

Stelt på denne måten kan en bukett til et par tiere faktisk holde seg fin i over ei uke, kanskje enda lenger om de står litt kjølig også på dagen.

Denne artikkelen ble først skrevet i januar 2016. Oppdatert i mars 2021.

Det begynner å nærme seg tid for å så frø nå, og frøfirmaene er i full gang med å reklamere. Her er noen tips som jeg har samlet sammen i løpet av mange år med mer eller mindre vellykket såing. Ingen regler er absolutte. Det viktigste er å prøve seg fram og ha det morsomt. :)

Foto: Markus Spiske

Les bakpå pakken før du sår. Noen frø vil spire lyst, andre mørkt. Noen må dekkes med jord, andre ikke. Det er forskjell på hvor varmt frøene skal stå mens de spirer. Noen krever romtemperatur, andre vil ikke spire under 20 grader, noen staudefrø trenger til og med frost.

Det er også en god ide å ha oversikt over hvor mye plass plantene vil trenge mens de vokser. Store frø bør få litt avstand mellom seg. Grønnsaker som blir sådd ute vil trenge mye mindre tynning om de blir sådd tynt til å begynne med. Blomsterengfrø og "villblomster" som valmuer blir finest om de blir sådd litt ujevnt!

Ikke så for tidlig. Spirer som vokser inne i varmen vil trenge forholdsvis mye lys for å ikke bli lange og strantne. Om du ikke har et kjølig drivhus e.l. med ekstra belysning, er det ingen vits i å så mer en noen uker før plantene skal plantes ut. Noen frø, for eksempel persille, trenger lenger tid for å spire og kan såes tidligere. Ute gjør det mindre skade å så litt tidlig, i alle fall om det ikke er snakk om planter som er veldig sårbare for kulde. De vil vanligvis bare vente med å spire til det er på tide. Står frøpotter eller minidrivhus ute, er det en god ide å holde dem unna sterk sol eller vind.

Det er viktig å så i rett jord! Såjord bør inneholde fin sand og ikke være sterkt gjødslet. Har du perlite, er det svært godt egnet til å blande i såjord. Unngå de jordtypene som bare inneholder torv/kompost. De blir fort tunge og kompakte, og de små røttene kan kveles. Jord som er beregnet på kaktuser er veldig god å så i. Ute må jorda være helt fri for ugress og ikke full av vann.

Små spirer trenger lys, fuktighet og frisk luft. Det er for mørkt inne i stua. Vinduskarmen går bra, om det ikke er for varmt. Det er svært sjelden at en trenger å vanne små spirer de første par ukene. Plastlokk eller gjennomsiktige plastposer kan hjelpe med å holde på luftfuktigheten, men husk luftehull! Blir det så fuktig at det dugger på innsiden, kan det lett mugne.

Det er en veldig god ide å prikle om før spirene blir så store at de filtrer seg inn i hverandre. Det greieste er å gjøre det når spirene har fått tre-fire ordentlige blader. Noen liker å bruke en ispinne eller lignende for å løfte spirene opp av jorda uten å skade røttene. Det er viktig å holde plantene i bladene, ikke i røttene. Potta de prikles til bør ikke være for stor. Om ikke småplantene rekker å fylle jorda med røtter i løpet av et par uker, kan jorda lett bli sur når den vannes.

Før småplantene får flytte inn i det nye hjemmet sitt i hagen bør de herdes, så de ikke får sjokk. De kan få stå ute om dagen og inne om natta i ei ukes tid. Bladene vil skifte farge fra lysegrønt til mørkere grønt, da er de klare til å plantes ut. Det er en fordel om de ikke står rett i sola de første dagene.

Det går an å så uten jord! Karse trenger ikke jord, bare våt bomull eller (giftfritt) papir. Spirer og mikrogrønnsaker kan såes i spesielle kar der frøene ligger oppå netting og fuktes/skylles ofte. Jord på sånne ting lager ofte bare griseri. Mange frø kan såes i sand, perlite, eller mose.

Blomstrings/høstetider og H-soner som er oppgitt av leverandøren er ikke absolutte grenser. Det er utrolig hva en kan få til på den rette flekken i hagen. Varmekrevende vekster som squash bør plantes ut seint, det må være skikkelig sommer først slik at jordtemperaturen blir høy nok. Svart plast oppå jorda og fiberduk over plantene sparer du iallfall en H-sone på. Inntil husveggen er en god plass for skjøre stauder. (Husk å dekke til om vinteren!) Frø er forholdsvis billige, det koster lite å finne ut hva som går an og ikke går an i akkurat din hage.

Det er lett og morsomt å høste sine egne frø fra sommerblomster. Bare la det stå igjen et par ferdige blomster, og pass på å ta dem med det samme frøene er modne. Med sånne frø vet vi helt sikkert at de kommer fra en sort som trives godt akkurat her! Sørg bare for å merke alle posene godt. Jeg har laget mye ufrivillig blomsterengblanding gjennom tiden...

Begonia maculata

Latinsk navn: Begonia maculata og nærstående arter

Andre navn: Polka dot begonia, ørretbegonia

Familie: Begoniafamilien

Opprinnelse: Brasil

Hardførhet: Ikke under 15 grader

Utseende: Grønne blader med runde hvite flekker og rød underside, typisk "begoniaform". Hvite blomster.

Plassering:

Lunt, lyst, og i ikke for tørr luft. Dette er en tropisk plante som helst vil ha flere timer med dagslys hver dag og høy luftfuktighet. For lite lys vil gjøre bladene bleke og etter hvert gule. Planten tåler (norsk) sol og varme så lenge det ikke blir for tørt. Luftfuktigheten må være på over 40%.

Det er svært viktig at potta er godt drenert, og at jorda ikke er for tung. Her kan det lønne seg å blande inn orkidejord, kokosfiber eller perlite.

Vann og gjødsel:

Jorda bør holdes lett fuktig. Her er det en god ide å løfte på planten ofte, og vanne når potta kjennes lett ut. Det øverste jordlaget bør tørke opp mellom hver vanning. Alle begoniaer er følsomme for fukt i overgangen mellom rot og stamme; er det for fuktig her kommer det fort sopp og råte.

Begonia maculata krever lite næring. Det er nok å gjødsle i halv dose i det lyse halvåret. Overgjødsling kan svi bladene.

Spesielle krav:

Planten bør toppes regelmessig så den ikke skal bli for lang og tynn. Den kan lett bli topptung og trenge støtte om den ikke toppes. Det er best å gjøre dette på våren eller sommeren mens planten er i vekst.

Visne blomster bør plukkes av, da de lett råtner og råten kan spre seg.

Dusjing bør unngås om luftsirkulasjonen ikke er svært god. Om det blir liggende vann på bladene kan det invitere til soppvekst.

Stellet av denne planten kan oppsummeres med: Hvordan holde det fuktig nok uten at det råtner.

Formering:

Formeres med stiklinger som rotes i fuktig jord eller i vann.

Sesong:

Hele året, blomstrer når det er lyst nok.

Diverse:

Flere andre nærstående arter selges som Begonia maculata. De varierer i vekstform, bladform og mønster, men stellet er det samme. Andre tropiske bladbegonia vil også stelles som dette.